Madalenak

“Mandó mi madre por uno de esos bollos, cortos y abultados, que llaman magdalenas, que parece que tienen por molde una valva de concha de peregrino. Y muy pronto, abrumado por el triste día que había pasado y por la perspectiva de otro tan melancólico por venir, me llevé a los labios una cucharada de té en el que había echado un trozo de magdalena. Pero en el mismo instante en que aquel trago, con las migas del bollo, tocó mi paladar, me estremecí, fija mi atención en algo extraordinario que ocurría en mi interior. Un placer delicioso me invadió, me aisló, sin noción de lo que le causaba. Y él me convirtió las vicisitudes de la vida en indiferentes, sus desastres en inofensivos y su brevedad en ilusoria, todo del mismo modo que opera el amor, llenándose de una esencia preciosa; pero mejor dicho, esa esencia no es que estuviera en mí, es que era yo mismo. Dejé de sentirme mediocre, contingente y mortal. ¿De dónde podría venirme aquella alegría tan fuerte? Me daba cuenta de que iba unida al sabor del té y del bollo, pero le excedía en mucho, y no debía de ser de la misma naturaleza. ¿De dónde venía y qué significaba? ¿Cómo llegar a aprehenderlo? Bebo un segundo trago que no me dice más que el primero; luego un tercero, que ya me dice un poco menos. Ya es hora de pararse, parece que la virtud del brebaje va aminorándose. Ya se ve claro que la verdad que yo busco no está en él sino en mí. El brebaje la despertó, pero no sabe cuál es y lo único que puede hacer es repetir indefinidamente, pero cada vez con menos intensidad, ese testimonio que no sé interpretar y que quiero volver a pedirle dentro de un instante y encontrar intacto a mi disposición para llegar a una aclaración decisiva. Dejo la taza y me vuelvo hacia mi alma. Ella es la que tiene que dar con la verdad. ¿Pero cómo?… ¿Cuál puede ser ese desconocido estado que no trae consigo ninguna prueba lógica, sino la evidencia de su felicidad, y de su realidad junto a la que se desvanecen todas las restantes realidades?”*
Las pinturas que presento en esta exposición tienen algo de magdalenas. Algunas son pinturas realizadas hace ya algún tiempo, otras más recientes; incluso las hay que aún están frescas. No creo que todas ellas tengan el mismo aroma, pero están trabajadas desde una memoria que trata de recordar qué fue lo que en aquella otra pintura hizo que me sintiera feliz. Por eso diría que son pinturas que, unas a otras, se buscan.
Y ahí radica el problema, en el empeño de la memoria buscada.
Cada vez que se comienza una pintura hay que volver a empezar, una y otra vez, de cero. De nada sirve, antes de emprender la batalla, subir los peldaños en otras ocasiones avanzados. Pintar es empezar una y mil veces; beberte el té, como dice Proust más adelante, pensando sencillamente en tus problemas de hoy y en tus deseos de mañana. Sintiéndote un poco cobarde. Esperando sin esperar a que se desmigaje, con el calor del agua, ese trozo de magdalena que salpicará al caer en tu taza de té, provocando la interrupción de la costumbre.
Veva Linaza

* En busca del tiempo perdido (Por el camino de Swann). Marcel Proust

……………………………………………………………..

“Madalena deitzen duten opil motz eta mardul horietako baten bila joateko agindu zuen amak, moldetzat erromes maskorraren kusku bat dutela diruditen horien bila. Eta berehala, igarotako egun tristeak larrituta, eta zetorrena hura bezain malenkoniatsua izango zela aurreikusita, te koilarakada bat eraman nuen ezpainetara madalena zati bat botata. Baina zurrutada horrek, opil apur eta guzti, neure ahosabaia ukitu zuen istant berean, astindu egin ninduen, eta neure baitan gertatzen ari zen aparteko zerbaitetan arreta jartzea eragin zidan. Plazer zoragarri batek hartu ninduen, bakandu, zerk eragiten zuen jakin gabe. Horrek, bizitzako gorabeherak axolagabe bihurtu zizkidan, bere hondamenak kaltegabe, eta bere laburtasuna irudimenezko. Hau guzti hau, maitasunak jarduten duen bezala, esentzia eder batez betez; baina, hobeto esanda, esentzia hori ez zegoen neure baitan; ni neu nintzen. Erdipurdiko, kontingente eta hilkor sentitzeari utzi nion. Nondik etor zekidakeen poz indartsu hura? Konturatu nintzen poz hura tearen eta opilaren zaporeari loturik zegoela, baina hura alde handiz gainditzen zuela, eta ezin zuela izaera berekoa izan. Nondik zetorren eta zein zen bere esanahia? Nola heldu hura neureganatzera? Bigarren trago bat edaten dut, ez dizkidana lehenengoak baino gauza gehiago argitzen; hirugarrena gero, are gutxiago argitzen didana. Gelditzeko ordua heldu da jada, badirudi edabearen bertutea motelduz doala. Argi dago bilatzen dudana ez dagoela edabean bertan, nigan baizik. Edabeak esnarazi zuen, baina ez daki zer den, eta egin daitekeen gauza bakarra etengabe errepikatzea da, baina aldiro intentsitate baxuagoaz, lekukotza hori, interpretatzen ez dakidana, geroxeago berriro eskatu nahi eta bere horretan neure eskura izan nahi dudana, azalpen erabakigarria lortu ahal izateko. Katilua utzi eta neure arimari erreparatu diot. Hark aurkitu behar baitu egia. Baina, nola?… Zein izan daiteke froga logikoak baino, bere zoriontasunaren eta errealitatearen ebidentziak ekarriz, gainerako errealitate guztiak desagerraraziko dituen egoera ezezaguna?”*

Erakusketa honetan aurkeztu ditudan pinturek madalena kutsua dute. Batzuk aspaldi egindako margolanak dira, beste batzuk, berriagoak; badira oraindik fresko daudenak ere. Ez dut uste guztiek usain bera dutenik, baina beste margolan hartan zoriontsu sentiarazi ninduena gogoratzen ahalegindu eta honek memorian utzitakoarekin landu ditut. Horregatik, esango nuke pintura hauek elkar bilatzen dutela.

Hor dago arazoaren erroa, memoriaren etengabeko bilatze horretan.

Pintatzeari ekin bakoitzean, etengabe hasi beharra dago, zerotik, behin eta berriro. Bataila hasi aurretik, ez du ezertarako ere balio beste batzuetan igo izandako mailak igotzeak. Behin eta berriro hastea baita pintatzea; zeure gaurko arazoetan eta biharko desiretan pentsatu bitartean tea edatea, aurrerago Proustek esan bezala. Apur bat koldar sentituz. Pintatzea, uraren beroaren ondorioz madalena birrintzeari itxarotea da, itxaron gabe, zure te kikaran erortzean zipriztindu eta ohitura etengo duen madalena hori.

*En busca del tiempo perdido (Por el camino de Swann). Marcel Proust